Wooden Chair

av Amin Ezazi · Zahedan, IR

Dette er veldig stille og minimalistisk, bare en enkel trestol i et mykt opplyst rom. Jeg plasserte stolen i den nedre halvdelen av komposisjonen, noe som gir den en sterk tilstedeværelse, men den er ikke overdrevent detaljert. Det er mer en silhuett, malt i mørke toner - mest brent oransje og brun - satt mot en lysere, varm bakgrunn. Bakgrunnen var ment å føles drømmende, nesten som et falmet minne. Jeg brukte dempede røde, ferskenfargede og myke oransje, alle blandet med uskarpe penselstrøk. Det er et hint av blek gul og beige i den øverste midten, som en myk lyskilde, ikke direkte eller hard, men diffust, som sollys som filtrerer gjennom støvete luft. Hvis du ser nøye etter, antyder den øverste delen av maleriet former som kan være blader eller fjernt løv, ikke ment å være bokstavelig, men mer som inntrykket av noe naturlig, bare så vidt der i atmosfæren. De formene er malt i blek rose og fersken toner, noe som legger til følelsen av mykhet. Det jeg sikta etter her var ikke egentlig stolen selv, men stemningen rundt den. En følelse av stillhet, ensomhet og mild varme. Det er ingen skarpe linjer eller stive former, bare farge, tekstur og følelsen av å være i et stille rom med en historie som allerede har skjedd eller ikke har startet ennå. Det er ment å føles rolig, selvreflekterende, og kanskje bare litt nostalgisk.