Walking away

av Amin Ezazi · Zahedan, IR

Dette maleriet kom fra et sted med stille refleksjon. Jeg brukte en malerisk, teksturert tilnærming, tykke, synlige penselstrøk som gir det en nesten impressionistisk følelse. Paletten er bevisst mørk og dyster, med dype lilla, svarte og dempede røde som danner bunnen av scenen. I sentrum er det en enkelt figur sett fra bak, som sakte går bort. Jeg ga henne kort mørkt hår og et langt, flytende plagg som nesten forsvinner inn i de omkringliggende skyggene. Hennes form er litt uskarp, noe som var med vilje. Jeg ønsket at det skulle føles mer som et minne eller en drøm enn et øyeblikk frosset i tid. Landskapet rundt henne er dramatisk, fjell-lignende former på hver side som nærmest lukker seg inn, og skaper denne smale passasjen. Jorden under føles mørk og reflekterende, kanskje vann, kanskje bare glinsende jord, subtilt fangende de rosa-røde tonene ovenfor. Og så er det himmelen, det er der jeg ville ha seerens øye til å lande. Jeg brukte en dristig, nesten surrealistisk rosa-rød nyanse, lagdelt med skyer og tåke for å gi det den drømmende kvaliteten. I midten av det er det en lys, blek sirkel, kanskje er det en sol, kanskje en måne. Jeg lot det være vagt med vilje. Jeg likte ideen om noe himmelsk som guider figuren fremover eller kanskje bare ser stille på. Hele stemningen er ment å føles mystisk, til og med litt melankolsk. Den ensomme figuren, den merkelige lysende himmelen, skyggene, det er som en reise inn i det ukjente. Ikke nødvendigvis trist, men definitivt reflekterende. Jeg ville at maleriet skulle føles åpent som om det er en del av en historie du kan ane, men aldri helt forstå. Teksturen, spesielt med impasto-effekten, hjelper med å gjøre det mer fysisk og følelsesmessig på samme tid, som om du kunne rekke ut og føle vekten av det. For meg handler dette stykket om de stille øyeblikkene når du går inn i noe usikkert, og alt du har er stien foran deg og dine egne tanker.